Fra Lov&Evangelium.Nr.3 - 2010.
Av Asbjørn Fossli.
«Da det var blitt kveld samme dag, den første dag i uken, var dørene lukket der disiplene var, av frykt for jødene. Da kom Jesus og stod midt iblant dem og sa til dem: Fred være med dere! Og da han hadde sagt dette, viste han dem sine hender og sin side. Da ble disiplene glade, da de så Herren.» Joh 20:19-20.
Troen må gis oss
Jesus hadde flere ganger sagt til sine disipler at han skulle lide og dø, og deretter oppstå den tredje dag. Men det virker som om det var skjult for dem at Jesus skulle gjenoppstå.
Det står i Mar 16:9-13: «Etter at Jesus var oppstått, tidlig den første dag i uken, viste han seg først for Maria Magdalena, som han hadde drevet sju onde ånder ut av. Hun gikk av sted og fortalte det til dem som hadde vært med ham, og som nå sørget og gråt. Og da de fikk høre at han levde, og at hun hadde sett ham, trodde de det ikke. Deretter åpenbarte han seg i en annen skikkelse for to av dem mens de gikk på veien og skulle ut på landet. Også disse kom og fortalte det til de andre, men heller ikke dem trodde de».
Og i Luk 24:9-11 står det: «Og da de kom tilbake fra graven, fortalte de alt dette til de elleve og alle de andre. Det var Maria Magdalena, Johanna og Maria, Jakobs mor, og de andre kvinnene som var med dem, som fortalte dette til apostlene. Og apostlene syntes dette var løst snakk, og de trodde dem ikke».
Her får vi se hvor hjelpeløse vi er. Selv om Jesus på forhånd hadde sagt at han skulle oppstå den tredje dag, trodde ikke apostlene på øyenvitnene. Det vi ikke får åpenbart, det får vi heller ikke se. Vi sier gjerne at Guds ord er klart, men det hjelper oss ingenting hvis Herren lukker øynene våre. Vi ser at troen er ikke noe vi bestemmer over. Vi kan ikke bestemme at vi «vil» tro. Troen er en Guds gave, som han gir oss uforskyldt, av nåde.
Hva med vår tro?
Det kan være fristende å tenke og snakke nedsettende om Jesu disipler som ikke trodde vitnesbyrdet om hans oppstandelse. Da må vi spørre oss selv: Hvordan er det med vår tro? Tror vi uten videre alt Bibelen taler om til enhver tid? Tror vi alltid at Gud er så hellig som han er? Og når vi har falt: Tror vi at Gud er så nådig som han er?
Jeg er redd for at svaret på disse spørsmålene er «nei». Og jeg tror vi trygt kan slå fast at det var ikke lettere for disiplene å tro Jesu oppstandelse, enn det er for oss å tro Guds ord i dag.
Emmaus-vandrerne sier i Luk 24:21: «Men vi håpet at han var den som skulle forløse Israel. Og nå er det alt tredje dagen siden disse ting skjedde» (siden Jesus ble korsfestet og døde).
Deres redning besto i at Jesus åpenbarte seg for dem, midt i deres mørke. Ja, tenk det: Når det var slutt på deres håp, kom Jesus.
Jesus frelser dem som har ondt!
Slik er Jesus også i dag. Han åpenbarer seg for, og frelser dem som ikke har noe håp. Kanskje tenker du: At en ugudelig eller verdslig kan bli omvendt og få syndenes forlatelse er ikke umulig å tro, for de har levd i uvitenhet. Men jeg, som har hørt Guds ord mange ganger, jeg har jo ingen unnskyldning for mine synder. Jeg burde ha kommet lengre nå.
Og det er sant, vi har ingen unnskyldning verken for vantro eller annen synd. Men vi skal også legge merke til her i teksten, hvem Jesus tar seg av. Det er hans disipler, de som har vandret med ham i tre år og opplevd både tegn og under. Hvis det var noen Jesus skulle kunne regne med, så måtte det være dem.
Kanskje er du en av dem som har svikta, ikke bare en gang, men mange. Da skal du vite at det var for deg Jesus gikk opp til Golgata. Jesus sier i Luk 5:31-32: «Det er ikke de friske som trenger lege, men de som har ondt! Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere til omvendelse».
Synden er sonet
Så sier han også i dag til dem som tar sin tilflukt til ham: «Fred være med dere!» Når Jesus taler, så er det alltid alvorlig ment. Han mener det han sier, og han gjør det han sier.
Og for virkelig å understreke dette, står det videre i vers 20: «Og da han hadde sagt dette, viste han dem sine hender og sin side».
Hva er det Jesus egentlig viser dem? Først og fremst at synden er betalt. Den er gjort opp en gang for alle. Paulus skriver om Jesus at han «ble gitt for våre overtredelser og oppreist til vår rettferdiggjørelse» (Rom 4:25).
Det står så fint om disiplene etter at Jesus hadde vist dem sine sårmerker: «Da ble disiplene glade, da de så Herren».
Det var sårmerkene som var (og er) Jesu kjennetegn. Det er først når vi får se den lidende Messias, at vi får se hvem Jesus i sannhet er, at han er vår frelser. Jesu naglemerker er også en direkte oppfyllelse av Herrens ord i Jes 49:16: «Se, i begge mine hender har jeg tegnet deg».
Israelsfolket følte det som om det var glemt og forlatt av Herren. Men det var umulig, da måtte han glemme seg selv. Slik er det også i dag. Herren glemmer ikke sine, fordi de er tegnet i hans egne hender. Guds barmhjertighet og nåde har ikke sin grunn i deg, men i det som han selv har gjort. Din synd har fått sin betaling. Det skjedde på Golgata. Og det ble bekreftet ved at Jesus gjenoppsto fra de døde.
Tar seg av sine elendige
Så kan vi juble ut som i Jes 49:13: «Juble, dere himler! Fryd deg, du jord! Dere fjell, bryt ut i frydesang! For Herren trøster sitt folk, han forbarmer seg over sine elendige».
Ja tenk: Han forbarmet seg over sine disipler, som ikke forstod hans eget klare ord om oppstandelsen. Han tok seg av Peter, som i yppersteprestens forgård sa fra seg det evige liv. Han frelste sin forfølger Paulus, som sa om seg selv at han var den største av alle syndere.
Må du ta det til deg, du som sliter med din synd. I Jesus eier du Guds velbehag, en fullkommen rettferdighet, barnekår, syndenes forlatelse, ja, det evige liv. Du eier fred med Gud. For fiendskapets grunn er tatt bort. Og det er tatt bort av Gud selv, uten vår medvirkning.
Vi skal få ta vår tilflukt til et fullbrakt frelsesverk. Alt som skulle gjøres, er gjort. Det som er umulig for deg, det gjorde Jesus. Og der du falt og fortsatt faller gang på gang, der sto Jesus – i ditt sted. Ja, det var for deg han gjorde det.
